Kontraster

Tilbake i Lyngen. Ikke mer enn en mnd siden vi sist satt her, da snakket vi om huset som skulle ferdigstilles. Huset som skulle males, skulle vi ha det skifer grå eller skulle vi gå for hvitt? Vi kjørte rundt å kikket på andre sine terrasse rekkverk for å finne ut hvilket vi ville gå for på egen terrasse. Vi fant ut at vi skulle ha tynn og liggende. Nå er vi tilbake pga vi ikke har noe hus lenger. Var innom «hjemme» på fredag, kvalmen steg når jeg var på andre siden av fjorden. Den store ruvende ruinen står der å viser seg frem i terrenget, man ser det godt fra andre siden av fjorden. Kvalmen ble sterkere når jeg kom så nærme at jeg svinget ned. Hjemme vårt… Tårene begynte renne. Kom meg inn døra på mormor sitt hus, rett på do og kaste opp. Igjen kom tanken, hjemmet vårt… Tenk om vi ikke hadde kommet oss ut? Tenk om dette hadde skjedd mens Oda var alene hjemme? Tenk om bare hundene hadde vært der? Tenk om det hadde skjedd for ett år siden mens mormor sov på loftet alene? Tenk om bare noen av oss hadde klart seg? Vi er en HEL familie, uten hverandre er vi ingenting… Vi er heldig som har hverandre! Prøver å fokusere på akkurat den delen, og jo, vi er jo heldig som lever, absolutt!! Men, det er alltid ett men… Vi hadde jo bestemt oss for at det var her vi skulle bo, vi hadde lagt ned penger og tid i dette… Vi hadde bestemt oss for at vi skulle bli gamle her! Nå føles alt forgjeves, alt føles håpløst. Håper håpet og troen kommer tilbake snart.

Selv om jeg elsket dette huset som sto her klarer jeg ikke la vær å tenke på at kanskje den dagen vi skal bygge nytt, kanskje vi går for ett hus som er på ett plan. Der rømningsveiene er lettere… Der det er lettere å bare hoppe ut vinduet uten å tenke på hvor høyt fallet blir… Jeg vet ikke, er ikke helt der enda… Men håper at jeg snart blir det!