Lillehjertet

Antar at det trolig vil komme endel spørsmål angående lillehjertet mitt i og med at vi trenger organisere en del til for henne før skolestart. Tenkte derfor bare ta historien her en gang for alle.

Saken er den at Oda som hun heter hadde litt hastverk med å komme seg ut av magen, så 6.september 2004 kom hun til verden hele 15 uker og 3 dager før termin. Ved fødsel var hun 700 gram og 30 cm, men i løpet av de 3 første dagene var hun nede i 540 gram. Skrekkhistoriene var mange med å få ett barn som er født så mye for tidlig, men jeg har hele veien fulgt min egen magefølelse. HELDIGVIS! Legene var tidlig ute med å dødsdømme henne og ville derfor ha henne døpt ved nøddåp. Noe vi hele veien følte var å gi inntrykk av at vi hadde også gitt opp. En lege ville ha det til at Oda hadde blodpropp i hjertet, mens en annen avkreftet dette med at proppen bare var en slimpropp som er veldig vanlig hos premature barn. Heldigvis hadde den siste rett! Hele 4 uker var hun før jeg fikk ha henne inntil meg. Hun fikk hjelp til å puste via respirator i 4-5 uker, CPAP i 4-5 uker. Etter dette lå hun med en sånn ting som blåste henne i ansiktet i blant for å minne henne på å puste.
7.desember skulle vi endelig få ta med gullet hjem, men dessverre ville ikke sjebnen det sånn. Oda fikk RS-virus. Og da var det rett tilbake til respirator. Ett tilbakeslag!!
Men julaften var hun frisk og vi fikk endelig ta henne med hjem! En gledens dag!

Oda måtte få litt hjelp fra fysioterapeut for å få det motoriske på plass, sånn type mage- rygg. Rulle rundt osv. Som dere kanskje skjønner så er de aller fleste premature noe sent ute i utviklingen på dette. Da Oda var rundt 1 1/2 år tok hun sine første steg alene…

Men Oda ble 2 år og 3 år uten at hun sa så mye mer enn Porsche, mamma og pappa… Ja så Mira da! Og ja og nei. Jeg gikk hjemme med henne til hun var 3år, klok av skade ville jeg ikke gjort dette igjen. Ikke for at alenetid med henne var strålende, men enkelt og greit for at hun skulle fått utviklet språket sitt tidligere… Da vi flyttet til Asker i 2007 ble vi endelig hørt på at Oda trengte litt hjelp fra en logoped. Men ettersom ventetiden i Asker og Bærum er ekstremt lang til dette så flyttet vi i mellomtiden til Sarpsborg der de tok tak i dette med en gang. Språket kom litt etter litt… Først bare 2 og 3 ord. Deretter setninger. Hun ligger litt etter enda på språk og tallforståelsen. Dette skal PPT hjelpe oss videre med i skolegangen. Derfor trenger vi å komme oss på plass tidligst mulig før skolen begynner sånn at vi slipper at hun blir hengende etter allerede fra starten av. Jeg er livredd for at hun skal bli ett mobbeoffer for desse problemene! INGEN får være slem med gullungen min! INGEN! Heldigvis har vi snakka endel med Oda om dette med mobbing da det var noen barn i barnehagen som var litt ivrig på dette og det var en periode jenta som elsker barnehagen ikke ville dit, derfor skjønte vi raskt at det var noe. Oda skjønner hva mobbing er, og hun vet at hun ikke gjør noe feil om hun sier fra om hun eller noen andre blir mobbet. Hun er veldig oppvakt sånn sett og veldig opptatt av at alle skal bli rettferdig behandlet.

Sånn da var mitt lillehjertes historie delt!